Gravsteiner er laget for å vare evig og tar man en tur på en hvilken som helst gravplass med noen års bruk bak seg, finner man ofte gravsteiner som kan være opptil flere hundre år gamle. Dog er dette gjerne gravminner over personligheter som har hatt en viss betydning enten for kirken eller miljøet rundt den.
Gjerne forhenværende prester og andre geistlige har gravsteder som ivaretas av kirkens ansatte eller menighet, og disse blir ofte vedlikehold og holdt i hevd gjennom tidene. Ikke sjelden i hundrevis av år. Private gravsteder festes ikke på samme måte, og normalt holdes et privat gravminne i hevd mellom 60 og 80 år i gjennomsnitt. Etter dette opphører avtalen med kirken og gravstedet frigis slik at noen andre kan gravlegges på samme sted.
Dette er svært vanlig, men ikke uten en eller flere i god tid forutgående meldinger og eventuelt kontakt med de etterlatte, som tross alt er ansvarlige for videre festing av gravstedet. Dersom disse ikke ønsker frigivelse, forblir stedet festet og man opprettholder forventet vedlikehold som tidligere.
I spesielle tilfeller kan slik gravfesting oppheves tidligere, for eksempel etter familiens ønske, graven flyttes, eller rett og slett fordi det ikke er noen etterlatte tilbake til å holde graven i stand. Da kan det vedtas at graven frigis.
Når en grav frigis avhenger det litt av hvor gammel den er hva som videre skjer med den. Er den svært gammel og ikke lenger inneholder noen rester av betydning, hender det den ligger brakk en periode før den igjen oppgraves og en ny begravelse kan finne sted. Er den relativt «ung» hender det man finner rester av både den gravlagte og kisten, da blir dette destruert på samme måte som andre døde, og gravlagt i kirkegårdens fellesgrav dersom denne har en slik.
Noe av det første man gjør når alt det formelle er i orden og en grav fristilles, er at gravsteinen fjernes. Denne er i praksis de etterlattes eiendom, og det står dem fritt til å bruke den til hva de selv måtte ønske. Det mest vanlige er imidlertid at kirken oppbevarer den for dem på et dertil egnet sted i en kortere eller lengre periode, før den blir fjernet og enten destruert i et steinbrudd eller gravet ned et sted hvor den ikke dukker opp igjen eller blir funnet av tilfeldige. Under større byggeprosjekter eller veianlegg.
I den siste tiden er det imidlertid blitt mer og mer vanlig at steinhuggere enten kjøper eller får dem mot et vederlag til kirken, slik at de kan slipe dem ned og bruke dem om igjen. Man kan også velge å selv bruke dem om igjen, og sliper man ned en allerede brukt gravstein blir dette betraktelig rimeligere enn om man skulle ut og kjøpe seg en ny. I utlandet har dette utviklet seg til en hel liten industri, og det finnes firmaer som ikke bedriver annet enn å resirkulere gravminner. De reiser rundt til kirkegårdene og samler inn de brukte steinene for så å slipe ned og polere dem så de fremstår som nye, som så selges videre.